© Norsk Kornsirkelgruppe   |   http://www.kornsirkler.org  |  post@kornsirkler.org
         

Kornsirkeltur til England sommeren 2005

I juli og august 2005 var undertegnede i Sør-England for å følge fenomenet på nært hold i drøye 3 uker. Etter ei uke på egen hånd, fikk jeg selskap av Guro Parvanova og Irene Lian. Det oppsto mange flotte formasjoner i området i løpet av de 25 dagene vi var der nede, vi ble kjent med nye mennesker og hadde flere sterke opplevelser.

Ryktene svirret som vanlig om at hoaxere var på ferde. Men en konsekvent desinformasjons-kampanje slik som i fjor, var det ikke snakk om. Vi bestemte oss tidlig for å ta disse ryktene med en klype salt, og å heller konsentrere oss om å nyte det enorme mangfoldet den engelske sirkelsommeren kunne by på både når det gjaldt design og legd.

Svært viktig og hyggelig var det at kornsirkelkaféen The Silent Circle igjen åpnet under Charles Malletts erfarne ledelse. Gjennom 2003 og 2004 hadde vi dypt savnet et pålitelig sted å få informasjon om sirklene samt det viktige sosiale møtestedet kaféen er.

Allerede da jeg kom kjørende fra Heathrow den 9. juli, på vei til huset vi hadde leid i Avebury, fikk jeg se ny kornsirkel som ikke hadde vært der dagen før. Det første jeg gjør hvert år ved ankomst Wiltshire, er å bestige Silbury Hill for å suge inn magien i landskapet. Denne gangen rakk jeg ikke engang å parkere ved Silbury Hill, før jeg oppdaget den nye sirkelen på jordet ved siden av. Fra toppen av høyden fikk jeg se en meget vakker formasjon som så ut som en slags bille. Inne i sirkelen ventet en vakker og luftig legd med mange fine detaljer. 

I løpet av den første uka kom det ingen flere sirkler i Wiltshire, men derimot flere i nabofylkene. Bl.a. en ved Winchester i Hampshire og tre i Oxfordshire. Jeg ventet imidlertid med å oppsøke disse sirklene til uka etter, og benytta de rolige dagene til å se på de mange formasjonene som var kommet i området tidligere. Jeg fikk selskap av tysk-australieren Axel Kayser. Vi lot oss spesielt imponere av den vakre formasjonen som var kommet ved Lurkely Hill 22. juni. Bonden her jaget iherdig alle som prøvde å ta seg inn på jordet, så da vi en kveldstund tok sjansen og gikk inn, fant vi en nydelig og nesten urørt legd.

En annen av de ”gamle” sirklene som jeg brukte mye tid i, var den åttearmede stjerna som hadde oppstått på East Field 3. juli. Denne hadde vært besøkt av ganske mange mennesker på bakken, men legden var fremdeles i god forfatning.

Neste ”gamle” formasjon tok det lang tid å finne. På Crop Circle Connector var sirkelen oppgitt å ligge i Monkton Down, men”Hoppemadrassen”, som vi kalte den, viste seg å befinne et par km lenger nord, i Berwick Bassett Down. Siden den verken kunne sees fra veier eller stier i området, var den knapt besøkt av noen og fremdeles i jomfruelig stand selv om den var tre uker gammel da vi besøkte den.
  

En amerikaner ved navn Rod Bearcloud Berry har studert kornsirklene i Wiltshire i flere år. Natt til den 16. juli klokka halv fire stoppet han ved Waden Hill og tok jordet nøye i øyesyn med nattkikkerten sin. Da var det ingen sirkel der. Han kjørte forbi igjen klokka kvart på 5 og oppdaget da en storslått sirkel på det samme jordet.

Da vi kom oss ut til sirkelen klokka halv ti, hadde nettopp katastrofen skjedd. Bonden Mr. Farthing, hadde ødelagt den med skurtreskeren. Samtidig hadde han frekt nok satt opp en tønne i veikanten med beskjed til besøkende om å betale et pund. Du snakker om å være skruppelløs! Først ødelegger han sirkelen og så tar han seg betalt av besøkende! Siden sirkelen lå like ved turistmagneten Avebury, ble det nok dessverre ganske mye penger i tønna.

Ingen fikk fotografert formasjonen fra lufta før den ble ødelagt, men flere har laget rekonstruksjoner av mønsteret slik det må ha sett ut før hærverket (se oppslag på Crop Circle Connector: http://www.cropcircleconnector.com/2005/wadenhill/wadenhill2005a.html )

Allerede neste dag oppsto en uvanlig sirkel på Milk Hill, på nøyaktig samme sted som den gigantiske spitralfraktalen i 2001. Den kunne ikke sees fra noen kanter av jordet. Så det tok oss lang tid å finne den. Sammen med et par engelskmenn som kom inn fra andre enden av jordet var vi de aller første inn. Et ganske merkelig syn møtte oss. I den sentrale sirkelen var kornet flatt og gulnet og så ut som det hadde blitt flittig besøkt gjennom et par uker. Resten av formasjonen derimot så helt ny og fin ut med friske planter og luftig legd. Vår tysk/australske venn Axel Kayser som hadde flydd over Milk Hill dagen før, var likevel helt sikre på at det ikke hadde vært noen sirkel der da.

Også neste dag oppsto en ny sirkel i området, sirkel nummer to på East Field denne sommeren. En enkel, men elegant formasjon som med sine 7 sirkler på rekke ledet tankene hen på chakrasystemet.

Da jeg slo på mitt nye digitalkamera (Konica Minolta, Dimage Z5) varslet det at batteriene var flate. Ganske merkelig ettersom jeg hadde satt inn nye batterier (vanlige engangs 1.5 volts) forgående kveld. Jeg hadde heldigvis et sett reservebatterier med og disse fungerte normalt. Samme ettermiddag satte jeg de ”flate” batteriene inn i kameraet på nytt. Nå viste kameraet ”fulle batterier”!

Siden det ikke oppsto nye sirkler i Wiltshire de kommende dagene, tok vi turen ned til Winchester-området i Hampshire for å se den merkelige sirkelen som oppsto den 10. juli og som gikk under navnet ”The Mine”. Fordi den lignet på en slik uhyggelig og høyst menneskelig innretning, var det mange som umiddelbart tenkte at den måtte være laget av mennesker. De som besøkte den på bakken, ble imidlertid raskt overbevist om at dette slett ikke var tilfelle! Vi ble møtt av en vakker legd som elegant fløt rundt de mange stående små partiene inni mønsteret. De tallrike småsirklene utenfor selve ”minen” imponerte oss ikke mindre. Hver enkelt av dem hadde sitt spesielle virvelsenter, og mange av dem befant seg langt ute i det stående kornet rundt mønsteret og kun ikke nåes uten å trampe i stående, urørt korn. Også i denne formasjonen varslet kameraet mitt ”flate batterier” enda batteriene var nesten fulle (disse batteriene var ikke de samme som feilet i ”minen”). For ordens skyld: Konica Minolta opplyser at kameraet skal kunne ta minst hundre bilder med ett sett batterier.

Neste formasjon i Wiltshire oppstår natt til lørdag 23. juli. Vi blir varslet tidlig på morgenen og blir første besøkende i sirkelen.  Den store og uvanlige formasjonen er vanskelig å forstå fra bakkenivå, men  byr på rikelig med vakre detaljer på bakken. Da vi samme ettermiddag får se de første luftbildene, blir vi høyst imponert over det komplekse mønsteret som ikke ligner noe vi har sett tidligere.

Nok en ny sirkel blir oppdaget denne dagen, ved Savernake Forest utenfor Malborough. Skjønt begrepet ”sirkel” må sies å være totalt misvisende for dette uvanlige mønsteret kun bestående av trekanter med sirlig legd satt inntil hverandre. Jeg blir ikke kvitt tanken på at det må ligge interessant, kanskje matematisk, informasjon i dette mønsteret, uten at jeg har sett noen teorier om dette fra andre.  

Vi har i flere dager tenkt på å ta turen opp til Oxfordshire der det de siste ukene har kommet 3 sirkler ved den lille landsbyen Garsington. Søndag 24. juni kommer vi oss endelig av gårde. Vi besøker først formasjonen Garsington 1. Den har et vakkert og originalt mønster, men er ikke så mye å se på bakken etter som den allerede er flere uker gammel. Rett over veien ligger imidlertid en sirkel som på luftfotoet på nettet hadde sett ganske beskjeden ut. På tross av regnvær og gjørme, blir vi i perlehumør over det vi får se på bakken. Vi enes raske om at dette er den flotteste kornsirkelen vi har sett når det gjelder legd denne sommeren.

Vidunderet i Oxfordshire!

Nå vil vi finne den siste av de tre Garsington-sirklene. På Crop Circle Connector har vi lest at piloten Andrew King, da han fløy over den, observerte en enkel og ganske rufsete utseende rekke med enkle sirkler, men at sirklene så ut til å ha en meget interessant legd. Vi leter til fots og i bil i området rundt landsbyen i to timer og er i ferd med å gi opp. Stedsangivelsen på Connector må være helt feil, konkluderer vi.

Her i området sør for Oxford ligger landsbyene på toppen av høydene. I et siste forsøk kjører vi nordover til landsbyen Denton. Fra et utsiktspunkt gransker vi jordene på nordsida av Garsington med kikkert. Vi får øye på en liten skygge på jorde halvt skjult bak en hekk. Spente drar vi tilbake sørover og tar oss inn på jordet. Forbløffet kan vi bare konstatere at vi allerede har undersøkt dette jordet uten å finne noe. Jordet går nemlig i oppoverbakke fra veien før det faller bratt mot en dump i andre enden.
 

Synet som møter oss når vi går inn i denne sirkelen gjør oss skjelvne i knærne. Axel, som er profesjonell fotograf, stønner og roper mens han tar hundrevis av bilder. Guro Parvanova og jeg vekselvis jubler og gråter. Vi kan simpelthen ikke tro det vi ser. På rekke og rad ligger 5 sirkler. Den sørligste og største (ca 23m i diameter) har en spiralformet flette fra kanten og innover mot midten. I de to neste sirklene (15 og 10m i diameter) ligger kornet i en slags 20cm høye og 30cm brede trosseaktige oppbygninger. Hvert strå er presis plassert i disse trossene, som går som svære, luftige spiraler fra ytterkant av sirkelen og inn mot midten. Vi blir helt fylt av ærefrykt og tør ikke gå inn i sirklene i frykt for å ødelegge legden. De to neste sirklene (ca 7 og 3.5m i diameter) gjør oss igjen målløse. Her ligger alt kornet ”blåst” fra ytterkanten og innover mot midten av sirklene og møtes i en oppadvendt, stående ”tufs” i midten. Det ser ut som voldsomme krefter har vært på ferde! 

Guro får øye på en skygge lenger nede på jordet og går for å sjekke. Vi er raske med komme etter når vi hører henne rope av fryd. Tre sirkler til!
 

To traktorspor lenger ned mot enden av jordet kommer vi først til to minisirkler på en ca. meter i diameter. I den ene er kornstråene tvunnet sammen havveis opp på strået for så å være slynget ut mot kanten igjen. Den andre er en vakker liten virvel. Like nedenfor kommer vi inn i de tre siste sirklene. De to største sirklene (ca 8 og 6.5m i diameter) har den samme, bare enda mer elegante, spiraloppbyggingen som sirkel nummer 2 og 3 i den øverste delen av formasjonen. Disse to sirklene overlapper hverandre delvis og er bare atskilt med et ”bånd” på ett strås bredde. Den 8 og siste sirkelen er en virvel på bare halvannen meter i diameter. Mens vi fotograferer bryter sola gjennom skydekket og gir oss noen siste, vakre bilder av formasjonen i det nydelige kveldslyset.
 

Før vi overveldet og fulle av ærefrykt til slutt forlater jordet, holder vi en liten takkemeditasjon. Vi takker for at vi ble funnet verdige til å besøke denne vidunderlige gaven av en kornsirkel som ikke så ut til å ha vært besøkt av noen andre på bakken i de 9 dagene som hadde gått siden den ble observert fra lufta.
 

Da våre mange venner i Wiltshire fikk se bildene samme kveld, skjønte vi at det kom til å bli folkevandring til Garsington. Neste dag regnet det imidlertid fryktelig hele dagen. Og da ”hordene” kom seg opp dagen etter, kunne de bare skuffet konstatere at den unike legden for det meste hadde kollapset på grunn av regnværet. Det faktum at vi lyktes å finne denne juvelen av en sirkel og dermed ble de eneste som fikk fotografert den før den ble ødelagt, gjorde oss ikke mindre takknemlige.

Nyt bildene nedenfor!

Etter vidunderet i Oxfordshire ville vel alle andre kornsirkler virke kjedelige, tenkte vi. Men heldigvis ble det ikke slik. Sirklene kom nå på løpende bånd, og selv om den som oppstod på East Kennet dagen etter ga oss ikke frysninger på ryggen når det gjaldt legden, var mønsteret etter vår mening blant de vakreste som oppstod nær Avebury i år.

Neste dag dro vi for å finne to nye sirkler ved landsbyen Aldbourne, en halvtimes kjøretur østover. Begge hadde mønstre med moiré-effekt. Aldbourne 2 med moiréen i et kvadratisk felt innskrevet i en sirkel. Aldbourne 1 med moiréen orientert rundt en sentral trekant med stående korn. Den andre var meget spennende. Ved trekantens hjørner møttes det liggende kornet i noen fantastiske sammensnurrede knuter som ser nesten organiske ut i fasongen og minner om røttene på et tre.

I Aldbourne 1-sirkelen viser kameraet mitt igjen ”lavt batteri” selv om batteriene er nesten ubrukte. Og igjen må jeg ty til medbrakte reservebatterier.

Alle de tre batterisettene som ladet seg ut på denne måten tok jeg med hjem for å måle batterinivået på dem. Alle tre viste seg å være nesten helt fulle!

Tida vår i Kornsirkel-land begynte å ebbe ut for i år. Men et par opplevelser til hadde vi i vente:

Nok en stor og imponerende sirkel oppstår et steinkast fra Avebury. Mønsteret er høyst originalt. Fire keltiske kors plassert rundt en sentral sirkel der legden byr på en hel krans av virvler.

Og så vår siste sirkel for i år: En enkel, men elegant ringformasjon oppstår like ved The Ridgeway. Denne eldgamle ferdselsåren som starter helt nord i fylket brukes i dag som turvei for fotturister og syklister, men ble faktisk anlagt for 5000 år siden for å slepe The Sarson Stones til Stonehenge!

Eva-Marie Brekkestø

September 2005

© Norsk Kornsirkelgruppe   |   http://www.kornsirkler.org  |  post@kornsirkler.org