"Ulykken var den verste
ting som noen sinne hadde hent meg, men også
det beste! Jeg vil dele denne opplevelse fordi
det er basis for hva jeg lærte og hvordan jeg
lærte det:
"Det var en strålende
sommerdag i juli 1994 i Cleveland, Ohio og
trafikken var stor på motorveien. Jeg kjørte
vår mini-van. Jeg var temmelig stresset. Min
mann og jeg hadde nettopp kommet tilbake fra
SC natten før med mor, far og deres tre
hunder. Hans far hadde hatt slag uken før, og
de skulle bli hos oss mens han kom seg. Det
ble tilslutt et helt år. Jeg skulle kanskje
fortelle at vi hadde seks barn boende hjemme
fra 5 til 17år, samt en hund.
"En bil var i midtfeltet
til venstre med et flatt dekk og en gjeng
guttespeidere sittende på gresset. Jeg hadde
kjørt greit i flyt med trafikken i
høyhastighetsfila da bilen foran meg saknet
farten for å kjøre inn til gressmidt-rabatten
for å hjelpe dem. Da jeg satte foten på
bremsen så jeg i speilet og så kun grillen på
en semitrailer. Det var bokstavelig mitt
verste mareritt. Jeg ble skrekkslagen og i
panikk. Jeg husker jeg ropte ut høyt: ”jeg kan
ikke tro jeg skal dø i dag!”. Det gikk ca tre
sekunder fra jeg så ham til jeg var truffet,
men disse tre sekunder forandret mitt liv
totalt!!.
Øyeblikkelig stoppet
tiden…det ble evighet. Jeg var alarmert,
klartenkende og kjørte fortsatt gjennom hele
prosessen. Jeg var i kroppen, men tatt ut av
Jordens tidsramme. Det var ingen lyd- alt var
stille og rolig. Jeg snakket ut høyt gjennom
hele samtalen mens HANS svar var i form av
tanker plassert i mitt hode. Med tiden stoppet
kom en sterk følelse av enorm kjærlighet som
vokste sterkere og sterkere. Panikken var
erstattet av kjærlighet som gav meg slik en
rolig følelse, og jeg var ikke lenger redd.
Jeg var omfavnet. Jeg hadde følt kjærlighet
som dette før. Instinktivt viste jeg dette var
gud.
Tenk på noen som
elsker deg dypt - og gang (x) den følelsen med
en million og kanskje vil du komme nær til min
følelse. Jeg merket det var to andre med meg.
Vet ikke hvordan - men viste den ene var min
bestemor. Det tok meg syv år å finne ut hvem
den andre var. Jeg ville gråte men det var
ikke tid…
De fleste av oss går
gjennom livene opplært til å tro på gud. Jeg
var oppdratt i et svært strengt
romersk-katolsk hjem av foreldre som lærte oss
det de hadde lært av sine foreldre. Ok - jeg
”trodde”-men var sint på ham av ting som hadde
skjedd i barndommen og i livet ellers. Nå
hadde jeg fått bevis på at det virkelig er en
gud. En kjærlig gud - ikke noe helvete,
ingen ild-og helvete-gud..
Jeg fikk en revy av mitt
liv i farger. Jeg måtte se og føle alt det
gode jeg hadde gjort - også det gode jeg ikke
engang viste jeg hadde gjort. Jeg kunne
faktisk føle gleden som hver person følte da
jeg berørte deres liv på en kjærlig måte. Å se
mine vilkårlige handlinger av vennlighet ga
meg mest glede, fordi jeg var istand til å
føle forskjellen jeg gjorde i noens liv som
jeg ikke hadde forstått da det skjedde - jeg
kjente dem ikke engang. Jeg ble vist at det
ikke er de store tingene som vi gjør hver dag
som teller, men de små ting. Små handlinger av
vennlighet betyr så mye for Guddommen.
Men jeg måtte også se de
sårende tingene jeg hadde gjort - selv de jeg
ikke viste jeg hadde gjort. Måtte føle de
personers sårethet jeg forårsaket. Men gud
dømte meg. Jeg så på mine handlinger, med gud
ved min side, som elsket meg mens jeg dømte
meg selv - og tro meg, - ingen kan dømme
hardere enn en selv…(hun kaller vesenet ved sin
side her gud - andre kaller dette lyset for
”overselvet” - som igjen er ”koplet” stadig
høyere ”oppover” til ALT tilslutt når det
høyeste ALLVESENET. rø-anm.).
Gjennom revyen var jeg så
skamful, men det var intet gjemmested. Min
umiddelbare tanke var: ”jeg er klar, jeg
tilhører helvete, fortjener ikke å gå til
himmelen”. Men det føltes som han holdt min
arm da jeg skulle reise til helvete og sa:
”vent litt unge dame - du blir her. Du forstår
ikke og jeg skal forklare deg dette.” Han
spurte ”hva annerledes valg kunne du gjort?
Hva lærer du av dette? Dette var ikke den
straffende gud som jeg var lært å tro på! Jeg
innså at han allerede hadde tilgitt meg! Men
jeg hadde en tøff tid i å tilgi meg selv. Han
viste meg hvordan jeg kunne ikke kunne slippe
til hans kjærlighet, uten først ha tilgitt meg
selv. Å straffe meg selv gjorde meg ikke bedre
i hans øyne, og han ønsket jeg skulle HANS
KJÆRLIGHET.
Da jeg i stand til å
akseptere at gud bare elsket var det lettere
for meg og åpent- ærlig se på livet mitt. Jeg
hadde så mange spørsmål - jeg ville lære. Gud
elsket meg slik jeg elsker MINE barn - uten
forbehold, men med ønske om at de skal lære
seg ansvar for sine handlinger. Men han viste
meg at jeg kunne ”drepe” mine barn med ord.
Jeg kunne føle deres smerte. Jeg gjentok ”jeg
er så lei for det” og HAN bare elsket meg!
Jeg kunne spørre og jeg
spurte hvorfor jeg hadde fått slike foreldre.
Han viste meg barndommen og livet mitt. Jeg
hadde valgt dette livet for å LÆRE og
fortsette mitt arbeide her. Men jeg gjorde
mange ”feil valg” fordi jeg ikke hørte på meg
selv eller stolte på meg selv. Jeg brukte alt
for mye tid med å sammenligne meg selv med
andre. Jeg gjorde det jeg trodde ble forventet
av meg av andre. Men jeg så nå at livet var en
skole med en eksamen før vi kom hjem. Hele
erfaringen var forbløffende, fordi jeg følte
min hjerne hadde blitt åpnet opp for hele
universet! Alt var så hensiktsmessig -
leksjonene så enkle - det var kun om
KJÆRLIGHET!
