første utdrag |  2.

ENDA  flere klipp fra boken

’avtale med en avdød’

 av T-C.NYGREN

fra 2007, som har EN MASSE slike eksempler på para-normale opplevelser og slik sett bevis på en eksistens etter døden.

det finnes jo ikke mange bøker med opprinnelse i Norge med tema om det parafysiske- men dette er en av de få og vil gjerne reklamere litt for den:

Her fra avnittet;

 ’Tilbake i tid’

"Mia er en sjarmerende dame som i dag er overlege. Denne hen­delsen hadde skjedd for en god del år siden, og Mia forteller med egne ord:

- En deilig sommersøndag for et par år siden tok jeg båten ut til Hovedøya. øya er et yndet utfluktssted for Oslos befolkning. Men det er også mange turister som drar dit ut for å studere de gamle klosterruinene som finnes der. Hovedøya Kloster ble bygget av Cisterciensermunkene i 1147, men ble plyndret og ødelagt på 1500 tallet.

Denne dagen var det mange hundre mennesker på øya for å sole seg, bade eller studere ruinene. Noen var kommet for å male, mens andre nøyde seg med å fotografere.

 Plutselig skjedde det. Jeg var tilbake i tiden. De eneste mennes­kene bortsett fra meg som var å se på øya var munkekledde. De job­bet i en stor hage med alle slags urter og blomster. I bakgrunnen lå klosteret slik det hadde vært før ødeleggelsene. Synet varte muli­gens i ett minutt eller der omkring. Jeg hadde ikke inntrykk at munkene kunne se meg, for de passerte meg på en avstand av bare et par tre meter.

Så var jeg tilbake i min egen tidsalder igjen, blant ruinene og et mylder av sommerbrune mennesker. Dette var for meg en under­lig opplevelse som har gitt meg verdifulle impulser om at det fin­nes mer mellom himmel og jord enn det man ellers tror. Heldigvis har jeg fått greie på at det finnes flere som har hatt lignende opp­levelser, for ellers hadde jeg trodd at jeg hadde blitt “sprø”.

ASTRAL-REISER

Mariannes utenomkroppslige reiser

Marianne er utdannet innen grafisk design, og har vel kanskje arvet noe fra sin far når det gjelder både tegneferdigheter og mer­kelige opplevelser. Jeg lar Marianne fortelle med egne ord:

- Helt siden 12-års alder har jeg vært interessert i såkalte para­normale fenomener. Så lenge jeg kan huske, her jeg hatt et åpent nysgjerrig sinn, og jeg er ganske sikker på at dette er svært viktige forutsetninger for å kunne klare å utvikle de mer skjulte sidene av seg selv. Eksakt når jeg ble opptatt av ut-av-kroppen-fenomenet husker jeg ikke, men etter hvert skred det i hvert fall frem i meg et stort ønske om å få oppleve dette.

Da jeg var rundt 17 år gammel begynte jeg å trene på å forlate kroppen. Teknikken jeg benyttet, var enkel: Jeg la meg på ryggen i sengen, dempet lyset og lukket øynene. Deretter konsentrerte jeg meg om å slappe fullstendig av. Ganske snart oppsto det en vibre­rende fornemmelse i kroppen, og jeg kunne få følelsen av at den på en måte hadde svulmet opp. En slags pipelyd, forholdsvis svak, men med meget høye toner, ble også merkbar.

 Jeg trente ikke så veldig ofte på disse tingene, men likevel var det en viss fremgang å spore. Etter nokså få treningsøkter kunne jeg fremkalle den vibrerende fornemmelsen uten å ta avslappings­øvelser på forhånd. Det skulle likevel ikke bli mine mer eller min­dre sporadiske øvelsesstunder som løftet meg ut av mitt fysiske legeme, men en helt annen teknikk som jeg skulle dumpe borti våren 1988.

 Min pappa hadde kjøpt boken Ut ur kroppen av svenske Agnethe Uppman, og denne slukte jeg på svært kort tid. Forfatteren beskri­ver en transeliknende tilstand - en fornemmelse av kroppen som plutselig kunne komme over henne når hun ligger og slappet av i sengen etter en god natts søvn. (Hun er altså våken, men kroppen er svært avslappet og ennå preget av søvnen).

Under forlammelses­tilstanden føles det som om kroppen dovner bort, men likevel er ved full bevissthet. Men man kan ikke røre så mye som en finger. Jeg ble helt paff da jeg leste om disse tingene. For denne forlammelsestilstanden har jeg nemlig hatt i årevis! Det har bare ikke falt meg inn at det kunne være noe som helst paranormalt over dette, for jeg har snakket med så mange mennesker som opplever dette fenomenet av og til. Min neste forlammelsesopplevelse kom ganske snart.

 Det var ved halv sju-tiden om morgenen. Klokken hadde ringt, og jeg skulle slappe av i et par minutter til. Plutselig kom den velkjente følelsen av å få et blyteppe pakket rundt kroppen over meg, og jeg tenkte at nå skal jeg ut å fly. Jeg konsentrerte meg om å forlate kroppen i mindre enn et sekund, og så ble jeg plutselig fjærlett, og kjente helt tydelig at jeg svevde oppover. Jeg ble imidlertid så forbauset over at det virkelig skjedde, at det var over like fort som det hadde begynt. Jeg dalte mykt ned mot kroppen igjen. Jeg tipper at jeg hadde svevet 10-15 centimeter over kroppen.

Den neste opplevelsen skjedde et par uker etter den første. Jeg hadde fri fra skolen, og kunne sove så lenge jeg ville. Jeg våknet ved halv ti-tiden, og kjente meg ganske utsovet. Jeg bestemte meg for i eksperimentere litt. Ganske snart var tilstanden der, og jeg gjorde ­som sist: konsentrerte meg om å sveve oppover.

Til min store skuffelse hendte det absolutt ingen ting. Jeg ble både irritert og engstelig der jeg lå; fikk jeg det ikke til lenger? Jeg bestemte meg for å prøve noe annet. Jeg skulle rett og slett bare stå opp, slik som man står opp med den fysiske kroppen. Det var ikke noe problem i det hele tatt. Det gikk så lett at jeg faktisk trodde at tilstanden var avbrutt uten at jeg hadde registrert det, og at jeg ganske enkelt hadde reist meg opp i den fysiske kroppen!

 Jeg sto på gulvet halvveis vendt fra sengen. Det var noe som like­vel ikke stemte. Jeg skottet forsiktig bort på sengen gjennom øye­kroken, og registrerte at dynen ikke var slengt tilside. Det måtte den jo være dersom jeg hadde karet meg ut av sengen i den fysiske kroppen. Med ett følte jeg at jeg ikke var klar for å se min egen kropp ligge i sengen samtidig som jeg selv sto på gulvet ved siden av. Det hele kjentes plutselig en smule makabert.

 Jeg gikk mot døren, og tenkte at dersom jeg klarer å bevege meg tvers gjennom døren så er jeg virkelig ute av kroppen, dersom jeg ikke klarer det, så...

 Jeg berørte døren med hendene, den kjentes massiv ut, men like­vel annerledes massiv enn ellers. Den hadde muligens samme tem­peratur som hendene mine.

 - Dette kan ikke gå, tenkte jeg, men forsøkte likevel. Og som det “spøkelset” jeg var, gled jeg lett og elegant tvers gjennom døren! Jeg befant meg nå på gangen, og fant ut at jeg ville opp i annen eta­sje. På vei mot trappen fikk jeg faktisk øye på meg selv i speilet, noe som naturligvis vakte min nysgjerrighet. Jeg gikk bort til speilet og betraktet det jeg så. Jeg var en tanke gjennomsiktig.

- Bø, nå er jeg et spøkelse! sa jeg og skar en grimase til speilbil­det. Kroppen jeg nå var iført, var identisk med min fysiske kropp, bortsett fra at den muligens var noe kortere. Jeg hadde klær på -en bukse og en genser som jeg ikke hadde brukt på lenge. Mens jeg sto der og tittet i speilet hendte det noe merkelig. Jeg ble litt for­bauset, men godtok faktisk det jeg så. Først etterpå, tilbake i krop­pen igjen, opplevde jeg hendelsen som svært pussig. I speilet kunne jeg se at det stod en annen person bak meg, i den andre enden av rommet. Det virket ikke som vedkommende la merke til meg. Etter et par sekunder så jeg hvem det var. Det var meg selv! Iført en bukse som jeg har i den fysiske virkelighet, og en genser som lignet svært på en jeg har, men i en annen farge.

Helt plutselig befant jeg meg inne på soverommet igjen, jeg fløy avsted, og duppet ukontrollert opp og ned som et blad i vinden. På veggene henger det mye rart, og disse tingene så jeg nå fra alle mulige vinkler, opp og ned og på skrå.

Svupp, så var jeg på plass i mitt jordiske hylster igjen. Ettersom tilstanden fremdeles var der, kom jeg meg raskt ut igjen, tvers gjennom døten nok en gang, og ut i entreen. Nå var det forøvrig ingen ekstrautgaver av meg der. Jeg bestemte meg for å fly opp trappen, og tok løpefart for å få bedre løft, eller hva det nå jeg fikk for meg! (Jeg var faktisk engstelig for å gå rett på nesa!). Halvveis oppe i trappen ble alt plutselig helt svart, og jeg “våknet opp” vel tilbake i kroppen igjen. Da anså jeg eksperimentet som vel utført, og sto opp.

 I månedene som fulgte hadde jeg mange slike opplevelser, noen ganger så ofte som et par ganger i uken. Disse opplevelsene, i hvert fall de fleste av dem, dreide seg stort sett om at jeg beveget meg rundt i huset. Det hendte som regel ikke noe spesielt, så jeg lar være å beskrive opplevelser som etter min mening er uinteressante i denne sammenheng. Men noen opplevelser skiller seg ut:

Jeg “våknet” om natten, muligens grytidlig om morgenen, og oppdaget at jeg var i tilstanden. Jeg reiste meg opp i sengen med mitt astrallegeme og støttet meg til sengekanten, idet jeg skrittet over min sovende samboer. Plutselig kjente jeg hånden hans over min, han hadde satt seg opp i sengen.

- Hvor skal du? spurte han.

-    Jeg, det vet jeg ikke, svarte jeg som sant var, for jeg hadde egentlig ikke noe bestemt fore. Noe forfjamset la jeg meg tilbake i mitt fysiske legeme igjen, og så antar jeg at jeg sov videre.

Da jeg våknet noen timer senere, husket jeg hendelsen. Det første som slo meg da, var at min samboer både hadde tatt på meg og snakket til meg da jeg var ute av kroppen. Dette hadde jeg ikke tenkt over mens det pågikk. Det som skjedde var liksom helt natur­lig. Jeg kan ikke skjønne annet enn at samboeren min også må ha vært ute av kroppen. Selv kunne han forøvrig ikke huske noe som helst da jeg konfronterte ham med hendelsen.

Jeg hadde fundert svært på dette med andre dimensjoner, og var veldig opptatt av å prøve å nå noen av disse dersom de virkelig eksisterte. Etter at dette med å rusle rundt i huset i astrallegemet hadde mistet noe av interessen, bestemte jeg for å forta ytterligere eksperimenter. Og resultatet lot ikke vente på seg.

 Jeg hadde havnet i tilstanden, og bestemte meg for at nå skulle jeg, og umiddelbart forflyttet jeg meg til et helt fremmed sted. Jeg befant meg i et slags forsamlingslokale. Det var mange fremmede mennesker der, og jeg la spesielt merke til en 60 år gammel dame i knallrosa genser og bukse. Hun leide på to små piker på omtrent sju år. Jeg antar at jeg la merke til dem fordi damens klær hadde så kraftlige farger. Jeg gikk bort til en litt eldre mann og spurte ham om dette var astralplanet.

Han svarte bekreftende på dette, og for­talte at han selv hadde stupt over kjøkkenbenken. Han virket egentlig ganske forvirret. Jeg spurte hva dette stedet het, og fikk et svar som jeg ikke husker helt eksakt. Noe med gudehus - i hvert fall noe på “g”. Plutselig var jeg tilbake i kroppen igjen. Svært for­nøyd med eksperimentet, men også svært forvirret. Jeg kunne nes­ten ikke tro det jeg hadde opplevd, eller rettere sagt: at jeg virkelig hadde forflyttet meg til en annen dimensjon. Jeg forsto ingen ting. Dette som hadde skjedd var uhyre virkelig, helt annerledes enn den mest livaktige drømmetilstand.

Jeg vet ikke hva som skjer, eller hvor jeg havner, men det er abso­lutt ikke snakk om drømmer i vanlig forstand. Kanskje det er snakk om en hittil ukjent bevissthetstilstand? Eller finnes det virkelig andre dimensjoner? Jeg har ingen svar, jeg kan bare fortelle om det slik jeg opplever det. Uansett hva det er eller ikke er, så er det ganske fantastisk, og det burde virkelig forskes på det.

Det har hendt jeg har kontaktet folk som jeg treffer på disse “utfluktene”, og ved et par anledninger har jeg spurt dem om de har forlatt sin fysiske kropp for godt, eller om de bare er på oppda­gelsesreise slik som meg. Noen har bekreftet at de er “døde”, mens andre nærmest har virket forvirret, som om de ikke vet det selv. Noen har nærmest virket helt uforstående som om jeg har stilt et merkelig spørsmål. Kanskje disse har vært totalt uvitende om sin tilstand? Stedene jeg kommer til er helt alminnelige, med hus og bygninger, asfalt og natur, og ikke minst mennesker.

 En av disse opplevelsene i en annen dimensjon, eller hva det nå er, har gjort svært sterkt inntrykk på meg. Det er så jeg nesten ikke vet hva jeg skal tro:

Jeg forlot kroppen, og gikk ut av soverommet. Da jeg kom tilba­ke (fremdeles ute av kroppen), la jeg merke til at det hadde fore­kommet noen forandringer med hensyn til møbler og andre ting. I en lenestol satt en ukjent mann, og jeg spurte hvem han var. Jeg husker ikke helt hva han kalte seg, men det var noe i nærheten av Abub Nebur. Mannen så skandinavisk ut, så navnet hans passet lik­som ikke.

 Etter hvert kom det flere fremmede til, blant annet et par jenter på rundt 20 år. En av dem var på leting etter en T-skjorte. De bruk­te visst en 6. sans for å finne forsvunne ting. Hun som lette etter T­skjorten spøkte om at hun skulle spise den, for hun pleide å spise alle T-skjorter som hun ikke likte. Jeg spurte jentene om vi ikke skulle gå utenfor og fly litt for moro skyld (det er fullt mulig å fly når man er ute av kroppen). Den ene piken så nesten litt hatefullt på meg. Hun ville tydeligvis ikke ut og fly! Det slo meg at hun hadde godt utviklede psykiske krefter, og at hun kanskje ville bruke dem mot meg hvis hun ville. Dette var selvsagt bare noe jeg antok, men det var som om et instinkt sa meg dette. Jeg sa ett eller annet for å roe henne ned, og så gikk jeg ut sammen med den andre piken. Hun het Janne eller Jane. Vi øvde oss på å fly på en gress­plen, noe som var ganske gøyalt. Etter dette kom en periode som jeg ikke husker noe særlig av. Antagelig uinteressante ting.

Av og til hadde jeg en viss bekymring for mitt jordiske legeme. Jeg var redd for at jeg hadde vært for lenge borte. Det som var så rart, var at den fysiske kroppen befant seg liggende og sammenkrø­pet i en stol midt i rommet. Dette opplevde jeg som veldig snodig. Jeg vil igjen påpeke den vanvittige følelsen av virkelighet, at jeg hele tiden var fullstendig klar over at jeg var ute av kroppen. Dette var altså ingen drøm!

 Jeg husker ikke hvordan det gikk til, men med ett befant jeg meg i en slags ventehall hvor det befant seg mange mennesker iført undertøy. Ingen la spesielt merke til meg. Hallen så litt gammel­dags ut. Det var ganske høyt under taket med søyler og utskjærin­ger i en mørk tresort. Jeg fikk øye på et stort speil, og husket Agneta Upmans opplevelse der hun hadde sett seg selv som et annet menneske, muligens fra det tidligere liv; i et speil.

Jeg stilte meg foran speilet og sa inni meg at nå vil jeg se noen av mine tidligere inkarnasjoner! Jeg rakk knapt å tenke tanken ut før speilet viste meg 7-8 ulike mennesker, én av gangen. Det var både menn og kvinner, et par av dem bet jeg meg spesielt merke i: en eldre, sortkledd kvinne som rett og slett virket mentalt forstyrret, eller i hvert fall helt ekstremt fanatisk innen ett eller annet. Jeg reagerte med å le hjertelig over dette synet. Husker spesielt øyne­ne hennes. De var store, stålblå, iskalde og med små pupiller. Jeg forsøkte å få øye på “Marianne” i denne skikkelsen, men det vir­ket helt fjernt.

 Jeg har bestandig hatt evner innen musikk, og periodevis har jeg komponert en del på piano. Jeg har vært litt nysgjerrig på om jeg har drevet med dette før, og “spurte” speilet om å få se en komponist­inkarnasjon dersom jeg har levd et slikt liv.

 Det jeg fikk se var en mannsperson med langt, mørkt hår. An­takeligvis en barokk parykk. Han hadde stor mage, og virket svært så selvsikker. Det rare var at han faktisk snakket til meg! Jeg synes å huske at han snakket gebrokkent engelsk og italiensk, og at han spurte meg om jeg snakket italiensk? Jeg spurte hva han het, og svaret var noe sånt som A-ett-eller-annet med et etternavn som minnet om Titzianello eller noe lignende. Husker dessverre ikke klarere. Jeg har trålet gjennom diverse komponistleksika uten å finne et navn som kunne gi noen aha-opplevelse.

 Etter dette befant jeg meg ute igjen, og fløy avsted. Det begynte å snø idet jeg passerte en stor, katedral-liknende bygning. Utenfor sto det en mørkhudet, skallet, høy og slank mann med en slags kjortel eller lang kappe (hvit med gullkanter). Han holdt en lang stav i hånden.

Med ett ble jeg engstelig, og fant ut at nå måtte jeg tilbake til krop­pen min igjen. Så lukket jeg øynene og bestemte meg for at når jeg åpnet dem skulle jeg forhåpentligvis være tilbake i kroppen. Da jeg åpnet øynene lå jeg i sengen min, vel hjemme i mitt fysiske legeme.

En gang tror jeg katten til min samboers foreldre antakelig gikk ut av kroppen. Det var en lørdag ettermiddag, jeg hadde jobbet, og følte trang til å slappe av litt. Pus ville også slappe av oppå mine føtter. Vi lå der og slumret begge to, og med ett kom tilstanden over meg. Denne gangen kom jeg meg ikke ut av kroppen med en gang. Det var som om det flommet og rislet kraftige, myke bølger av energi gjennom meg fra hodet og nedover. Det var en svært behagelig følelse. Jeg merket fremdeles tyngden av katten oppå bena mine, og tenkte:

- Disse energistrømningene eller hva dette nå er, må da pus kunne registrere?

 Jeg syntes nesten jeg kunne fornemme hvordan energibølgene traff henne og omsluttet henne. Jeg er svært glad i katter, og for­søkte å sende en god følelse ned til det sovende dyret.

 Litt etter kunne jeg forlate kroppen og gå omkring i rommet. Jeg kom på at jeg ville forsøke å få kontakt med pus, og gikk tilbake til sengen igjen. Pus reiste seg opp og strøk seg kjælent mot hånden min. Jeg tror ikke jeg var opptatt av å se etter våre fysiske legemer, for jeg kan ikke huske noe spesielt omkring akkurat det. Dessuten var det ganske mørkt i rommet.

Jeg har funnet det interessant at man visstnok skal være forbundet til kroppen med en slags tråd. Merkelig nok skulle det gå nokså lang tid med mange opplevelser før jeg fikk summet meg til å se etter denne livstråden. Jeg har vel rett og slett vært for opptatt med andre sider av saken til å huske på slike detaljer.

Første gang jeg så etter den, fikk jeg meg en aldri så liten over­raskelse. Det som tydeligvis skulle forestille livstråden så ut som en litt gammel, gulhvit ledning med mange knuter på. Jeg husker jeg

følte meg lurt. Det var en fremmed person i rommet som sa at jeg var syk. Da jeg kom tilbake til kroppen igjen, hadde jeg en sterk følelse av at noen rett og slett bare hadde spilt meg et puss. Neste gang jeg så etter tråden, hadde jeg sagt før jeg la meg, i håp om at en eller annen skulle høre meg:

- Ærlig talt, nå vil jeg ikke spøkes med! Jeg vil se tråden slik den virkelig ser ut! Resultatet uteble ikke, som om det nå var en eller annen som hadde hørt mitt lille hjertesukk. Kanskje det rett og slett var min egen innstilling til saken som gjorde utslaget. Ikke vet jeg.

Jeg forlot kroppen, og ruslet rundt sengen for å se meg i speilet. Så vidt jeg husker, så jeg meg selv slik jeg virkelig ser ut. Så snud­de jeg meg for å se etter tråden. Den så ut som litt tykt spindelvev, sølvaktig med noe blåskjær. Det sto en lenestol mellom sengen og klesskapet, og tråden lå liksom spent over stolryggen, la jeg merke til. Jeg syntes det var en fin opplevelse å få se den berømmelige trå­den, og jeg fikk en sterk følelse av at vi mennesker er noen kompli­serte og dyrebare vesener.

Jeg beveget meg tvers gjennom døren, og ut på gangen. Jeg fikk øye på meg selv i speilet rett overfor der jeg sto. Det som fikk meg til å stusse, var at jeg så tilsynelatende annerledes ut. Dette måtte undersøkes nærmere, så jeg gikk helt bort til speilet. Det jeg så var en ung jente i 12-14 års alderen, med langt, nesten hvitt hår sam­let i to fletter. Jeg antok at dette muligens kunne være en tidligere inkarnasjon som ble vist meg.

 Jeg husket godt forrige gang et speil hadde vist meg minner fra tidligere tilværelser. Plutselig var jeg tilbake i kroppen igjen, men jeg aktet å komme meg ut av den med en gang. Vel ute på gangen igjen, kastet jeg et blikk mot speilet. Denne gangen fikk jeg se noe merkelig. Jeg så ut som en hvitaktig tåkedott med antydninger til øyne.

- Noe så underlig! tenkte jeg og gikk bort til speilet. Mens jeg stod der og betraktet denne svakt lysende “tåkedotten” som var

meg, kom jeg plutselig til å tenke på enkelte historier som er blitt fortalt om tåkeaktige gjenferd med utydelige ansiktstrekk.

Med ett forsvant tåken, og alle detaljer ble helt tydelige. Det jeg nå så, gjorde et sterkt inntrykk på meg. Det var ikke et menneske, men likevel visste jeg at det var meg. Jeg hadde hvitaktig hud, litt store, mørke øyne, og en ganske liten nese. Jeg husker ikke hvor­dan munn og ører så ut, men jeg tror ørene manglet helt. Jeg hadde ikke et hårstrå på hodet, og virket ganske spedbygd. Jeg vil tippe at jeg var mellom 150 og i6o centimeter høy, og hadde på meg et slags snekkerbukseaktig, rødt plagg.

Den første tanken som slo meg var:

- Var det altså slik jeg så ut som sjel? Jeg gikk opp i annen etasje. Her la jeg merke til at det var mørkere i stuen enn vanlig. Plutselig begynte en vekkerklokke å ringe på rommet til min lillesøster. Jeg ville se om jeg kunne slå den av. Klokken sto på sengen sammen med Donald-blader og kosedyr. Det lyktes meg å slå den av. Note­stativet til søsteren min stod midt på gulvet, og jeg flyttet på dette med tanke på å se om det stemte med den fysiske virkelighet når jeg kom tilbake i kroppen igjen.

Jeg satte meg ned på stuegulvet med bena overkors, og tenkte over situasjonen. Jeg la merke til at jeg hadde veldig tynne ben og armer, og at buksene virket veldig røde mot den hvitaktige huden min. Jeg antok at jeg fremdeles var i “sjelekroppen”, og jeg følte en dyp takknemlighet over å evnen til å forlate kroppen. Det har liksom gitt meg en slags visshet over at vi mennesker aldri dør, bare forlater et utbrukt hylster. Jeg luk­ket øynene og ønsket at noe eller noen kunne føre meg på en liten omvisning i en annen verden eller dimensjon. Jeg følte at jeg denne gangen ikke ville dra omkring på egen hånd.

 Plutselig var det som om jeg fløy avsted, bakover med hodet først. Det bølget og suste langs kroppen, og det var som om noen ledet meg. Muligens en i hver hånd. Det var helt mørkt, så jeg så ikke stort. Etter en kort reise fikk jeg et øyeblikks glimt av et landskap i skumring. Himmelen var knall rødrosa i horisonten.

Plutselig var jeg tilbake i kroppen igjen, men jeg hadde liksom ikke fått ordentlig feste ennå, og den bølgende, berusende følelsen var der fremdeles. Etter hvert opphørte susingen og bølgingen, og jeg kunne stå opp i den fysiske virkelighet igjen. Jeg skyndte meg opp på min søsters rom for å sjekke notestativet og vekkerklokken. Notestativet stod der, men ikke der jeg hadde plassert det. Vekkerklokken var der ikke i det hele tatt.

Jeg fortalte om denne hendelsen til en venn av meg, og han foreslo at vesenet som jeg hadde sett som meg selv, kunne være et minne fra en inkarnasjon på en annen planet. Det er jo en ganske interes­sant teori.

 Det har hendt at merkelige fenomener har oppstått under enkelte episoder under forlammelsestilstanden. Ved et par anledninger har jeg følt meg som et tusenkilos blylodd i det jeg har vært ute av kroppen. Det hender også at jeg får smerter i kjeven og tennene. Av og til får jeg store problemer med å puste. Noen ganger kan det høres en slags pipetone eller ringelyd.

En gang jeg skulle forsøke å gå ut gjennom hodet, ble denne pipelyden veldig kraftig. Jeg kjente at jeg liksom ble sugd opp mot hodet, og denne lyden ble bare høyere og høyere. Tilslutt var det som om jeg skulle ha stukket hodet inn i en jetmotor. Det var så ubehagelig at jeg bare måtte avbryte alt sammen.

Det har hendt at jeg under tilstanden har hørt masse stemmer. Det er omtrent som å høre en pratende folkemengde på avstand. En gang hørtes det nesten ut som om jeg tok inn et radioprogram. Noen ganger kan det kile ubehagelig i kroppen som om noen vir­kelig holdt en fast og kilte. Enkelte ganger kjennes det ut som jeg ligger og bokstavlig talt skvulper frem og tilbake inni kroppen. En bølgende, nesten berusende fornemmelse.

Det har også hendt at vilt fremmede mennesker har stått og sett på meg ved sengekanten, og at jeg har støtt på ukjente mennesker i huset når jeg har vært ute av kroppen. Jeg har til tider virkelig følt meg truet, men jeg har en følelse av at ingen noen gang har villet noe mer enn å skremme meg litt for moro skyld.

Det hender at jeg får besøk av små vesener. Disse er på størrelse ned katter, men kan også være mindre. Det var spesielt før jeg begynte å benytte meg av forlammelsestilstanden for å forlate kroppen at disse visittene fant sted. Jeg kunne være i tilstanden, og så dukket det plutselig opp noe eller noen som jeg ikke kunne se. Dette noe eller noen løp over meg med en slags frydefull, snattende latter. Jeg fikk en følelse av at disse vesenene syntes det var skrekkelig festlig med meg som lå der helt hjelpesløs og ute av stand til å bevege så mye som en finger. En gang var det noe smått noe om hoppet opp og ned på magen min. Det høres jo både søtt og komisk ut, men det er nokså ubehagelig og nifst mens det pågår.

En episode var svært skremmende. Jeg skulle forlate kroppen, og denne gangen kom det en slags krypende fornemmelse over meg. Jeg så et slags gulbrunt, svakt lys (bak lukkede øyne), og i neste øyeblikk kjente jeg en ganske kraftig smerte i hodet. Plutselig smalt det, samtidig som jeg så et lysglimt. Rett etter avbrøt jeg tils­tanden. For første gang ble jeg redd for at jeg drev med noe som kunne være skadelig. Jeg vet ikke hva som skjedde, men det har i alle fall ikke gjentatt seg. Jeg føler meg svært trygg på at det ikke er farlig å gå ut av kroppen tross alt.

 Det hender også at jeg ikke merker noe til forlammelsestilstanden. Jeg befinner meg bare helt plutselig oppunder taket. Jeg har fundert mye på hva denne tilstanden egentlig kan være. Jeg regner ned at det er den som innen skolemedisinen blir beskrevet som søvnparalyse, en tilstand der de delene av hjernen som styrer det notoriske i kroppen, sovner før tankedelene. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal tro. Jeg opplever tilstanden som et stadium der sjelen og min eventuelle andre, ikke-fysiske kropp, blir atskilt fra den fysiske kroppen.

Det skjer ofte at omgivelsene er noe forandret når jeg er ute av kroppen i forhold til den fysiske virkeligheten. Noe jeg finner mer­kelig er at jeg kan ta på ting, og de kjennes massive, mens jeg sam­tidig også kan bevege meg gjennom dem. Befinner jeg meg virke­lig i den fysiske verdenen i en ikke-fysisk kropp, eller forflytter jeg meg til en slags parallellverden med andre naturlover?

første utdrag |  2.   | siste boken fra samme forfatter som går på tilsvarende tema

"Hans Wilhelm" who "draws and tells" from the wisdombooks thru Gabriele,

https://www.youtube.com/user/LIFEexplainedMedia/videos

- do recommended to read the book 'live the moment' (link to googlebook of it: or search www if link not work:

https://books.google.no/books?id=Q-YvDwAAQBAJ&printsec=frontcover&dq=live+the+moment&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwiwnpCkxp_eAhXCiiwKHVrNATMQ6AEIKDAA#v=onepage&q=live%20the%20moment&f=false

and much of it can also be found in simple audio format on the link here:
http://galactic.no/rune/lydboker/gabriele_visdom/liveTheMoment/

*

Skandinavisk; se også om LIVSLOVENE via samme kanal, Gabriele v.Wurzburg, på norsk på

https://www.galactic.to/rune/gabr.html

some from the book ASTRAL HORROR can be listend to via this link: just click or
mark and copy the link-adress into a browser that can play audio - fx FIREFOX or Chrome:

http://galactic.to/rune/lydboker/2017uploadAudiobooks/AstralHorror_forAudiobook/AstralHorror_forAudiobook.doc_0002.mp3

- and some more of it via:

http://galactic.to/rune/lydboker/2017uploadAudiobooks/AstralHorror_forAudiobook/