utdrag fra artikkel om SNÅSAMANNEN i
      vg, høsten 2020:
    
    
    
    
    Joralf Gjerstad: – Da jeg våknet, var kulen borte
    
    
        I 70 år har Snåsamannen vært kjent for å kunne helbrede andre
        mennesker.
        Joralf Gjerstad (94) gråt da tiden var inne for å hjelpe seg
        selv.
    
        Guro HoftunLine Møller (foto)
    
    11okt-2020 fra VG
    
    I barndommen var det lydene som vekket ham, stemmene fra alle som
    ventet på faren hans. De ventet på helbredelse. På farens varme
    hender.
    
    Svein Magnus Gjerstad (43) peker opp mot huset der mirakler skal ha
    skjedd. Han smiler ved tanken.
    
    – Der, i sokkeletasjen under verandaen, var soverommet mitt.
    Innenfor vinduet på andre siden av døren var kontoret til pappa. Det
    var der han tok imot folk. I helgene var gårdsplassen full av biler,
    det var folk overalt. Folk satt på plenen her og spiste lunsj.
    
    Foto: Line Møller
    Fakta: Joralf Gjerstad (94)
    
    Født: 11. april 1926 på Snåsa i Trøndelag. (mer)
    
    Sivilstatus: Enkemann. Har to sønner, John Sverre (54) og Svein
    Magnus (43), samt datteren Jorunn Synnøve (48).
    
    Karriere: Best kjent som Snåsamannen. Har helt siden han var barn
    blitt sett å som synsk, med helbredende evner. Har i 70 tatt imot
    folk som har søkt hans hjelp, ved siden av jobben på Snåsa meieri og
    som klokker i Snåsa kirke. Ble landskjent da Ingar Sletten Kolloen
    ga ut biografien «Snåsamannen». Har også vært lokalpolitiker for
    Arbeiderpartiet.
    
    Aktuell: Til uken utgis boken «Evig håp», ført i pennen av ekteparet
    Christer Rognerud og Anne Karen Holstad. Boken er en blanding av
    historier om livet til til Snåsamannen, en samling vitnesbyrd fra
    folk som sier de har fått hjelp av ham, samt dikt og salmer som
    Joralf Gjerstad selv har skrevet.
    
    Gjennom 70- og 80-tallet anslås det å ha vært over 50.000 mennesker
    innom dørene hos ham vi kjenner som Snåsamannen, Joralf Gjerstad.
    Han tok imot alle som kom. Det følte han seg forpliktet til,
    ettersom han hadde fått den egenskapen at han kunne gjøre folk
    friske.
    
    – Da jeg våknet, tittet jeg ut av døren på rommet mitt og skjønte at
    jeg ikke hadde sjans til å komme forbi usett, forteller Svein
    Magnus.
    
    – Jeg hoppet ut av vinduet og sprang i underbuksen opp til oversiden
    av huset, der mamma slapp meg inn. «Er du her igjen?» sa hun og
    satte frem frokosten.
    
    
      Søskenflokk på åtte
    
    Det er stille i Gjerstadlia på Snåsa nå. 94 år gamle Joralf Gjerstad
    bor på sykehjemmet i bygda, men han har vært med oss en tur innom
    Gjerstadhuset, den rødmalte stua der han ble født i 1926.
    
    Han har fortalt oss om oppveksten i enkle kår, han har pekt på seg
    selv på bildene av de åtte barna, der han var den sjette i rekken.
    
    
    Seks år gamle Joralf står ytterst til høyre, foran:
    
    
    
    Foto: PRIVAT
    
    
    
    
    Han er blitt fotografert på det irrgrønne kammerset innerst i
      hjørnet i første etasje, der han ble født.
    
    
    Da Joralf og kona Signe bygde seg hus på nabotomten, var det
    søsteren hans, Anna, som bodde her i barndomshjemmet. Nå er Joralf
    den eneste gjenlevende av søsknene.
    
    
    
    
      De varme hendene
    
    Til uken (okt.2020) utgis «Evig håp»,  (alternativ) en bok om Joralf Gjerstad
        ført i pennen av to sambygdinger, ekteparet Christer Rognerud og
        Anne Karen Holstad.
    
    Da Christer var liten, var han bestevennen til Svein Magnus, Joralf
    og Signes yngste sønn. Nå har de to barndomskameratene hjulpet
    Joralf fra rullestolen og over til passasjersetet på bilen. Han har
    en blå sixpence på snei og høreapparat i begge ørene. Han er dårlig
    til bens og er avhengig av rullestolen for å komme seg rundt.
    
    – Kan du savne den tiden da det var kø på gårdsplassen her?
    
    – Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte det. Det sto 50–60 personer i
    kø. Tenk deg det. Men folk ble friske, det ga meg energi, svarer
    Joralf.
    
    
    
    
    Gjerstadhuset er blitt en turistattraksjon i bygda; her fortelles
    historien om Norges mest kjente klarsynte mann.
    
    Det hvite nabohuset, der det pleide å stå lange køer av folk som
    håpet på helbredelse, står tomt. Fra utsiden kan det se ut som
    hjemmet til en helt vanlig familie, slik folk flest bodde på 70- og
    80-tallet. Ikke prangende, men enkelt og praktisk. Det spesielle var
    at Joralf var kjent over hele landet.
    
    Lenge før han selv snakket høyt om det, lenge før det ble skrevet
    bøker og laget filmer, gikk det rykter om mannen på Snåsa med de
    varme hendene og de helbredende evnene.
    
    Folk som er lamme reiser seg og går! Sa folk. Den blinde ser! Ryggen
    verker ikke mer!
    
    
    
    Fra sorg til glede
    
    Telefonen ringte konstant. Døgnet rundt. Familien fikk hemmelig
    telefonnummer. Men den grå hustelefonen med rund nummerskive
    fortsatte å ringe.
    
    De tre barna, John Sverre, Jorunn Synnøve og Svein Magnus, måtte
    dele faren sin med alle andre.
    
    Foto: Ole Martin Wold
    
    – Det ble vi vant til. For oss var han først og fremst en vanlig far
    som lette etter nøklene og ikke fant lommeboken sin. Han kunne jo
    ikke se alt, sier Svein Magnus.
    
    Han er ikke i tvil om at faren ser mer enn de fleste. Det har vært
    så mange eksempler.
    
    – Jeg husker en gang pappa kom ut av kontoret sitt og gikk ut til
    folkene som sto og ventet. Så pekte han på en person som sto langt
    bak i køen. «Du må komme inn først, for du skal rekke toget
    nordover!»
    
    – Ble du preget av alle skjebnene du så i køen?
    
    – Ja, men det var mest positivt – å se sorgen da de kom, og gleden
    da de gikk. Det er klart jeg tror på evnene hans. Men jeg skjønner
    dem som ikke tror på det, for du må oppleve det selv, svarer Svein
    Magnus.
    
    – Folk spør meg stadig hvordan det var å vokse opp med Snåsamannen
    som far, men jeg visste ikke om annet. Sånn var det bare.
    Hånden på hjertet
    
    En kar med oransje hjelm og matchende elsykkel kommer i full fart
    opp bakken fra den nye skolen, der han jobber i svømmehallen. Det er
    John Sverre (54), Joralfs eldste sønn. Det er han som har nøkkelen
    til Gjerstadhuset, farens barndomshjem, som nå driftes av
    Gjerstadstiftelsen.
    
    
    
    
    John Sverre hilser med hånden på hjertet, før han oppdager faren som
    sitter i bilen.
    
    – Der er fatter’n også, jo!
    
    – Bø! sier John Sverre for å få kontakt.
    
    Joralf rekker frem hånden.
    
    – Få’n te å kom!
    
    Joralf nikker mot Svein Magnus. Han vil at begge sønnene skal komme
    bort til seg i bilen.
    
    – Én i hver hånd, sier han og griper hendene deres.
    
    – Sånn! Da kan fotografen ta bilde!
    «Du får ei datter»
    
    På mange vis var Joralf en far som alle andre fedre, ifølge sønnene.
    En far som kjørte guttene til fotballkamp og som ble irritert om han
    hadde dårlig tid. Men så var det disse underlige, uforståelige
    tingene som stadig skjedde.
    
    Christer og Svein Magnus minnes den gangen Joralf var med dem til
    fotballkamp på Steinkjer. På turen kjørte de forbi flere
    politibiler, politifolk og politihunder langs Heimsjøen. Litt lenger
    opp var det dykkere og en brannbil.
    
    «Det er en tysker», sa Joralf.
    
    «Han har dumpet en rød bil i vannet. De finner han beruset på
    Ådalsveien.»
    
    – Jeg husker at Svein Magnus sa: «Pappa, det kan du ikke si. Det vet
    du ingenting om.»
    
    Mandag sto det i avisen: En rød Ford var funnet i vannet. En tysker
    var pågrepet på Ådalsveien.
    
    Svein Magnus husker også at han satt ute på verandaen med Joralf da
    han spurte faren om han trodde at han kom til å få unger.
    
    – «Du får ei datter», sa pappa, og så reiste han seg og gikk,
    forteller Svein Magnus – som snart skal sette seg på toget til
    Hamar, der han bor med samboer, deres felles datter – og hennes to
    barn.
    
    Vi har kjørt til Snåsa Hotell. I resepsjonen er det ikke tvil om
    hvem som er verdens mest berømte snåsning. Her er det et
    Joralf-museum, med utstilling om Snåsamannens liv og virke, salg av
    bøkene som er skrevet av og om Joralf, og på veggene henger bilder
    og avisoppslag. I tillegg er det utstilt en byste av ham.
    
    Vi har fått plass i peisestuen. Joralf har ønsket seg rød fisk og
    får servert ørret fra Snåsavatnet.
    
    
      – Utsatt for en heksejakt
    
    De siste årene har Joralf vært en av Christer Rogneruds viktigste
    støttespillere. For noen år siden sto Christer i sitt livs tyngste
    motbakke. Han var lærer på en videregående skole og opplevde mobbing
    og trakassering fra flere av sine kolleger.
    
    – Jeg ble dypt deprimert og var sykmeldt et år.
    
    Sammen med kona Anne Karen bestemte han seg for å gå til sak mot
    fylkeskommunen.
    
    
    
    
    – Jeg følte jeg var utsatt for en heksejakt. Støtten fra Joralf var
    utrolig viktig for oss, sier Christer.
    
    – Han ga oss en tro på at det gode vinner til slutt, sier Anne
    Karen, som også har kommet til peisestuen.
    
    – Da fylkeskommunen ble frikjent under tvil i Tingretten, sa Joralf
    at vi ikke måtte gi oss. Vi gikk videre og vant saken i
    Lagmannsretten.
    
    – Var det den kloke, gamle mannen eller den synske som snakket til
    dere da?
    
    – Den synske. Det hører jeg på stemmen hans, da blir han profetisk.
    Vi har en sterk tro på at hvis Joralf sier noe på den måten, så
    skjer det. Jeg tviler ikke på hans evner.
    
    Han vender blikket mot Joralf.
    
    – Du fortalte meg hvordan det kom til å gå i saken min. Husker du
    det?
    
    – Ja, og æ ha itj fått ei einaste kron!
    
    
    Den kristne troen
    
    Joralf Gjerstad har aldri tatt penger for hjelpen han har gitt.
    
    «Jeg har fått en nådegave, og den har jeg brukt ærlig og trofast
    gjennom hele livet, uten å ta betaling. Gjør du en gjerning med
    kraft fra kristendommen, skal du ikke ta betaling. Jeg mener man
    skal tjene det gode uten egen vinning», forklarer han i «Evig håp».
    
    Boken er en blanding av historier om livet til han som skulle bli
    kjent for det norske folk som Snåsamannen, en samling vitnesbyrd fra
    folk som sier de har fått hjelp av ham, samt dikt og salmer som
    Joralf selv har skrevet.
    
    – Han snakker mer om den kristne troen sin i denne boken. Mye mer
    enn før, sier Christer.
    
    Gjennom to år har Christer besøkt Joralf på sykehjemmet.
    
    De har drukket utallige kopper kaffe – med to sukkerbiter til – og
    samtalene mellom dem er tatt opp på bånd. Sammen med Anne Karen har
    Christer skrevet boken basert på disse opptakene.
    
    I januar merket Christer og Anne Karen at Joralf ble utålmodig. Han
    var klar for å jobbe hardere, han ville snakke mye og ofte. Gjennom
    årets to første måneder jobbet de tre intenst med manuset. Så kom
    coronaen.
    
    Ingen slapp inn på sykehjemmet. Anne Karen og Christer tror at
    Joralf visste hva som ville komme. At coronaviruset kom til å sette
    en stopper for det meste i samfunnet. At det ville hindre dem i å
    jobbe slik som før. Fra midten av mars ble sykehjemmet stengt for
    besøk utenfra.
    
    
      – Coronaen har forandret oss
    
    En dag ble Joralf oppringt av en dame som for ti år siden hadde vært
    hos Joralf og Signe i Gjerstadlia. Ifølge henne skal Joralf ha sagt
    at det ville komme noe som var verre enn krig og som ville ta livet
    av folk over hele verden.
    
    – Var det slik at du forutså coronaviruset, Joralf?
    
    Han sitter og tapper med fem fingre i bordplaten. Han tenker seg
    litt om før han svarer:
    
    – Jeg vet ikke, men de sier så.
    
    Tapp, tapp, tapp med fingrene. Så smiler han:
    
    – Jeg må ha vært bevisstløs den dagen. Og dere må da ikke være så
    overtroiske!
    
    – Du har sagt at coronaen kommer til å forandre oss?
    
    – Ja, den har allerede forandret oss. Vi kommer til å begynne
      å tenke annerledes.
      
    
    
    Joralf Gjerstad tror kristendommen blir viktigere for det norske
    folk de neste 30–40 årene.
    
    – Nå er jeg snart 95 år, og jeg har bestemt meg for å fortelle det
    jeg mener er riktig, og det som folk må leve etter. Og da er det
    kristendommen jeg først og fremst tenker på. Det norske folk kommer
    til å være en helt annen type om noen år, da er det ingen som tør å
    gjemme seg, da vil de tro på kristendommen. Den kommer til å bli
    sterkere og sterkere.
    
    Joralf mener det var feil å skille kirke og stat. Folk vil skjønne
    at vi trenger kirken, mener han.
    
    – Nå er vi som hjulet på en gammel bil. Og det har stoppet! Det er
    blitt for mye rust. Det er blitt altfor mye tull med oss. Vi
    stoppet, og der står vi. Det er tankene som fører oss videre. Vi må
    forstå at vi ikke til enhver tid kan forlange at det skal blir mer
    og mer og bedre og bedre. Da er det snart ingenting.
    
    I 16 år jobbet Joralf som klokker i Snåsa kirke.
    
    – Etter hvert kom det flere folk for å se klokkeren enn presten,
    sier sønnen Svein Magnus.
    
    – Ja, og det ble gæli det og, vet du, sier Joralf.
    
    – Når du ber til Gud, hva ber du om?
    
    – Jeg ber aldri om mer til meg selv. Jeg ber for folket, at vi må få
    fredelige forhold. Og at familiene må få det godt. Det er vanvidd
    ikke å tro på kristendommen. Men det er for mye rør, de må ikke
    gjøre det så vanskelig å tro.
    
    – Tror du på Helvete?
    
    – Jeg tror på kjærligheten. Og jeg tror på tilgivelse. Jeg tror ikke
    på Helvete.
    
    
    
    Positiv biskop
      
    
    
    En som ikke er skeptisk, er biskop emeritus i Nidaros, Tor Singsaas.
    Han betegner Joralf som det Bibelen omtaler som «en seer».
    
    «Joralf er selv trygg på at han har gaver Gud har gitt ham, og at
    han i tillegg til helbredende evner har evnen til å se. Han vil ikke
    ha oppmerksomhet rundt dette, men vi forstår at han har øyne som
    ser», sier Singsaas i «Evig håp».
    
    «Jeg har lett etter en bibelsk rollemodell for Joralf og har funnet
    en: Josef, den nest yngste av de tolv sønnene til patriarken Jakob.
    Han var en seer og drømmetyder,» forteller biskopen i boken.
    
    Her er han sammen med Joralf Gjerstad i Nidarosdomen:
    
    De siste årene har Joralf Gjerstad bodd på sykehjemmet i Snåsa.
    Tilværelsen hans har likevel vært mer travel enn for de fleste
    sykehjemsbeboere.
    
    I 2017 og 2018 var han på kirketurneen «En samtale om livet, døden
    og håpet». Nylig fikk turneen et rettslig etterspill, da
    Gjerstadstiftelsen stevnet to av turnépartnerne for et sekssifret
    beløp. Dette er en sak for stiftelsen, mener Joralf, som ikke ønsker
    å kommentere den.
    
    2019 var også et travelt år. Høydepunktet var da Joralf dro til Roma
    og fikk møte pave Frans.
    
    
    
    
    
    Foto: VATICAN MEDIA
    
    – Hvordan var det å møte paven?
    
    – Heh! Jeg synes du heller bør spørre paven hvordan det var å møte
    meg. Nei, det var greit, ja. Det var trivelig å møte ham. Vi satt nå
    å flira åt kvarainner.
    
    – Hva visste paven om deg før du kom?
    
    – Det så nå ut som om han kjente meg.
    
    
    
      Ba for egen helse
    
    I fjor skulle Joralf reise til Bergen og tale i Domkirken der, men
    før han skulle dra, oppdaget han en stor kul på låret.
    
    I den nye boken er situasjonen beskrevet slik:
    
    «Da jeg kom opp på rommet mitt, begynte jeg å gråte og tenkte for
    meg selv: ‘Nå har jeg hjulpet så mange, skal jeg prøve å hjelpe meg
    selv?’ Jeg ba en stille bønn. Jeg ble så varm og slapp at jeg sovnet
    i rullestolen. Da jeg våknet (...) Kulen var borte.»
    
    – Hvorfor var det først i fjor du forsøkte helbrede deg selv?
    
    – Haha! Nei, det var nå åndsmakten det, da! Så tullat er det ikke,
    at det kommer fra meg!
    
    – Det var bønnen som hjalp deg?
    
    – Bønnen har stor betydning. Hvis du ser utover Norges land akkurat
    nå, så er det hundrevis av mennesker som ber. Fordi barnet ditt er
    sykt, fordi du har fått kreft, eller fordi du holder på å dø. Da ber
    folk. Det er når det røyner på, at folk vender seg til kristendommen
    og ber.
    
    – De som har kommet til deg for å få hjelp, har ikke bare vært
    troende?
    
    – Min tro er blitt styrket både i møte med den som tror og i møte
    med den troløse. Hvis folk sier at de ikke er kristne, må ikke det
    kristne systemet dømme dem. De er da vel folk, de også. De kan
    begynne å tro senere.
    
    I boken snakker forfatter Christer og Joralf mye om å føle seg
    liten.
    
    – Det har kommet folk, dødsdømte og syke. Så legger jeg hånden på
    håret til vedkommende og ber en bønn. Da kommer kraften. I møte med
    det som er større enn meg, med det guddommelige, føler jeg meg
    liten, sier Joralf.
    
    Skumringen har lagt seg over Snåsavatnet. Peisestuen på Snåsa Hotell
    mørkner.
    
    – Svein Magnus, du må ikke miste toget, sier Joralf.
    
    – Jeg har kontroll på klokka, forsikrer sønnen.
    
    
    Den store kjærligheten
    
    Joralf Gjerstad har et langt liv å se tilbake på, og han er ikke i
    tvil om hva som har forandret seg mest:
    
    – Fattigdommen. Foreldrene mine jobbet hardt for at vi skulle greie
    oss. I dag får folk alt opp i hendene, likevel er de ikke
    takknemlig. Det er den største mangelen ved det norske folk. De
    greier ikke å være takknemlig, de greier ikke å se hvor godt de har
    det, selv om de får alt av staten.
    
    – Vi er bortskjemte, mener du?
    
    – Ikke så rent lite, sier Joralf kjapt, før han legger til:
    
    – Vi må lære oss å tåle belastningen av ikke å få alt. Higen etter
    mer ødelegger folket. Hvis alle personbilene i Norge hadde samme
    farge, ville folket forandret seg tvert.
    
    Det Joralf selv er mest takknemlig for i livet, er at han møtte
    Signe.
    
    – Jeg fikk den mest behagelige kvinne som fantes.
    
    
    
    
    
    
    Foto: PRIVAT
    
    Han møtte henne første gang ved prestegården på Snåsa. Året var
    1952. Joralf var tilfeldigvis på gården da en bil kom kjørende opp
    på tunet. Han tittet inn døren på bilen, og der satt Signe. I boken
    forteller han:
    
    «Vi så på hverandre, men sa ikke noe. Da jeg gikk tilbake til
    prestefrua, spurte hun meg hvem som satt der. Da svarte jeg: Hun som
    skal bli kona mi.»
    
    – Var det synskheten din, eller var det hjertet ditt som banket?
    
    – Det var kjærligheten.
    
    Joralf og Signe bodde sammen i 60 år før de flyttet til sykehjemmet.
    
    Rett før jul i 2017 døde Signe. På rommet til Joralf henger et stort
    maleri av de to, kinn mot kinn.
    
    Da hun døde, hadde hun vært dement i flere år.
    
    – Den siste gangen vi snakket sammen, før hun ble dement, pratet vi
    om livet vi hadde hatt og om hvordan det skulle bli.
    
    
    
    – Skal være med en stund til
    
    Joralf har et øyeblikk i livet som han kaller «soloppgangen i mitt
    liv». Da fikk han oppleve hvordan de synske evnene fungerte.
    
    I 15 år hadde han og Signe prøvd å få barn. Det så ikke ut som om de
    skulle få oppleve det de drømte om. Men så fikk Joralf et syn om
    hvordan fremtiden deres skulle bli.
    
    «Synet ga svar på det Signe og jeg hadde bedt om i årevis. I synet
    så jeg at vi skulle bygge hus på Snåsa, og at vi skulle få et
    harmonisk liv. Vi skulle få flere barn.»
    
    Livet på sykehjemmet er godt, synes han. Men særlig sosialt er det
    ikke, de andre beboerne ligger for det meste i sengene sine. De er
    for svake til å være oppe.
    
    – Jeg er nok blant dem som er friskest, sier Joralf.
    
    Da coronaviruset hindret pårørende fra å komme på besøk, var det
    mange som ble ensomme.
    
    – Hva synes du om alderdommen?
    
    – Jeg synes det er en overdrivelse det de sier om at det er så
    farlig å være gammel. Det var like gæli å være 50, så det er greit,
    det. Jeg synes jeg har det så godt som jeg kan ha det. Jeg forlanger
    ingenting. Men jeg skal nå være med en stund til.
    
    Tidligere har Joralf sagt at han skal bli 107 år.
    
    – Dere må nok komme hit for å intervjue meg en gang til, dere. Det
    blir ikke begravelse neste gang VG kommer til Snåsa, nei.
    
      
      Ringer fortsatt om hjelp
    
    – Tenker du ofte på døden?
    
    – Nei, jeg står opp om morgenen og tenker bare på om kaffen er god.
    Døden kommer til alle. Når man er frisk, så er man frisk. Da trenger
    man ikke å tenke.
    
    – Du føler deg frisk?
    
    – Ja, ganske bra.
    
    – Er det fortsatt folk som ringer deg for å få hjelp?
    
    – Ja, det er ingen som ringer til meg om annet enn å få hjelp. Det
    er fint å få gjøre noe, men jeg tror det blir skrytt opp for mye.
    
    – Hva sier du når folk ringer?
    
    – Jeg håper det går bra, sier jeg. Det er ikke annet å si.
    
    – Hva bruker du dagene til?
    
    – Litt forskjellig. Jeg snakker mye med Christer. Men det er helt
    umulig, for han er så travel. Så blir det til at jeg tenker på at
    jeg skulle ha snakket med han. Og sånn går nå dagen.
    
    Svein Magnus har reist seg, tatt på seg jakken og går bort til faren
    for å si farvel.
    
    – Hvor skal du være mens du venter på toget, da? sier Joralf.
    
    – Jeg sitter bare oppe på togstasjonen, sier Svein Magnus.
    
    – Men det blir lenge for deg å vente?
    
    – Neida. Vi ringes i kveld når jeg er fremme.
    
    – Ok, lykke til.
    
    
    
      Ville være som alle andre
    
    Joralf virker sliten etter maten og all praten, selv om han benekter
    at han er trøtt. Øynene siger igjen, og svarene blir kortere.
    
    – Er klarsynet like sterkt nå som da du var ung?
    
    – Ja, det er likt. Det gir meg en kraft.
    
    – Hva synes du om alle som tjener seg rike på at de mener de kan
    helbrede folk?
    
    – Jeg tenker ikke på det.
    
    – Har du vært lei «Snåsamannen» noen ganger?
    
    – Nei.
    
    Foto: Line Møller
    
    Det var noe spesielt med lille Joralf. Han var bare syv år da han
    fikk et syn om at det lå et gullarmbåndsur under snøen. Da våren kom
    og snøen smeltet, gikk han sammen med moren sin til stedet han hadde
    sett gullarmbåndsuret. Og der lå det.
    
    Joralf varslet også at det kom besøk – før gjestene ankom. Snart
    begynte folk i bygda å snakke om gutten som kunne finne både
    mennesker og dyr.
    
    Men lille Joralf fortalte ikke om hva han så til noen. Han ville
    være som alle andre barn.
    
    – Som ung ønsket du at synskheten skulle dovne bort?
    
    – Det er jo lett å forstå det, sier han kort.
    
    – Var det godt da du endelig var åpen om evnene?
    
    – Jeg var aldri åpen, jeg gikk aldri rundt og snakket om evnene
    mine. Men folk kom til meg likevel.
    Publisert: 10.10.20 kl. 15:00