"Jo mer jeg har satt meg inn i hvordan Knut var som person og
hvordan han levde , jo mer blir han et forbilde for meg. Han hadde
tydelig evner som medium.( Selv ville han aldri brukt den
betegnelsen.) Han kommuniserte med den åndelige dimensjon, og jeg kan
kjenne meg igjen i forhold til beskrivelser av hvordan dette
foregikk.
For meg er det slik at åndeverdenen kontakter meg direkte gjennom å
sende bilder, tanker, følelser, kroppsfornemmelser, sanseopplevelser
som varme og kulde. Og etterhvert, med erfaring, har jeg lært å tolke
disse signalene. Til sammen gir de meg tilstrekkelig og tilpasset
informasjon som jeg formidler videre til den eller de personene som
søker hjelp. Men jeg presiserer at det er som å prate gjennom en
skurrete dårlig telefonforbindelse. Derfor spør jeg åndeverden
gjennom tankene mine mye og får da ja/nei/ mitt i mellom
bekreftelser. Noe i likhet med dette var det Vis-Knut også gjorde
overfor de som oppsøkte ham, men hans kontakt med den andre siden
var svært tydelig og sterkt utviklet.
Bjørnstjerne Bjørnson skrev en bok om denne mirakelmannen. Her
forteller han om hvordan Knut kom i kontakt med sine evner. I barne-
og ungdomsåra og tidlig voksen alder, slet han med epilepsi og
innimellom ble han ganske nedbrutt av sykdommen. Det beskrives i
boka at “han kom inn i den nifseste sjelslidelse til det endelig
lysnet for ham, og han hørte harpespill i luften og åndelige sanger,
musikk av fioliner og klarinetter.” Han hørte det med ørene sine.
Jeg har også hørt et slags “kammerorkester” som spilte en gang jeg
var ute og kjørte bil. Jeg hadde ikke radio eller musikk på i bilen
og kjørte i et område der det umulig kunne blitt spilt musikk. Det
ble en spesiell og høytidelig opplevelse av å være i kontakt med de
“himmelske riker”.
Vis-Knut måtte som sagt på grunn av sin sykdom ligge mye til sengs
som ung, men våren 1818 da han var 26 år satt han ute i solveggen.
Da hørte salmer på denne måten. Han kunne også høre ting som
foregikk langt borte, til og med i fra andre land. Og det fortelles
at da et rykte eller posten omsider kom fram, så hadde det hendt
akkurat som Knut hadde fått det fortalt. Folk ble oppmerksomme på
dette, og begynte å oppsøke ham. Han kunne blant annet fortelle hvor
det gikk vannårer, finne folk som hadde gått seg bort. Folk som kom
til han, fikk råd om hvilke planter og vekster som kunne hjelpe mot
ulike sykdommer. Han ble virkelig “mirakelmannen” i Gausdal.
Når han fikk spørsmål om hvordan han fikk denne informasjonen, sa
han at “det blir sagt meg i øret, på en måte jeg slett ikke kan
forklare. Jeg vet ingenting av meg selv, jeg må få det.” Og det han
formidlet var alltid av godhet og kjærlighet.
Det er slik jeg også prøver å kjenne etter den informasjon som
kommer til meg. Det skal oppleves godt og hensiktsmessig for den som
mottar budskapene, og gi meg en rolig og god magefølelse.
Knut var svært anerkjent blant såkalte ”lærde” på den tiden også.
En lærer og gårdbruker fra Voss kom til ham for å få råd og da han
kom hjem igjen sa han: “ Knut Rasmussen er en merkelig mann, så
nobel og på sin måte meget intelligent. Under samtale med ham varmes
man rent opp av hans edle ånd og kjærlige hjerte. Og disse
forunderlige evner som han har.” Gårdbrukeren hadde spurt Knut blant
annet om adgang til vann for en nabo. Han ble forbauset over at Knut
detaljert beskrev hele eiendommen, husene og området til hans nabo.
Han hadde aldri vært der før. Og senere fant de vann der Knut hadde
sagt de ville finne det.
Den samme mannen ble bedt om å lese et brev som Knut hadde fått.
Det var et brev sendt til Knut fra en som var syk, langt nord i
Nordland. Nordlendingen hadde vært syk i mange år og ikke fått noe
hjelp for plagene sine. Til sist hadde han henvendt seg til Vis-Knut
som et siste håp om råd og hjelp. Knut hadde problemer med å lese og
skrive. Derfor ville han gjerne at gårdbrukeren hjalp han med å
svare på brevet. Mens han leste begynte Knut straks å bevege hodet
og lytte. Så sa han: “ Han skal ta litt hvitløk opp i litt vin og la
det stå litt". Det samme skulle han gjøre med einer bær. Så skulle
han drikke dette over ei tid. Dersom gud legger velsignelsen til, så
blir han frisk igjen. Dette var et godt råd, senere fikk de vite
at mannen var blitt frisk.
Knut hjalp mange ved å legge hendene sine på dem også. Til og med
blinde hadde han hjulpet ved å sette fingrene sine på øynene deres.
Flere historier om Knut forteller dette.
Andreas Austlid, en kjent skolemann på den tiden, besøkte Knut flere
ganger. En gang han var der hadde Knut mottatt et brev fra
California. De ville vite hvor de skulle grave etter gull. “Døm kan
grave hår døm vil for meg. Det er ikkje sagt at det er til gangn for
døm om døm finn det heller. Eg les ikkje slike brev lenger, eg
kaster døm på varmen.”
Så spurte Andreas Austlid hvordan han kunne vite hva som stod i
disse brevene da han ikke leste gjennom dem. Da svarte Knut:
“Eg høyrer det eg, ser du. Eg legg brevet inntil øyret, og da høyrer eg
hå som står.”
Andreas hadde ikke hørt maken, og sa til Knut at han
nok måtte være alene om å klare dette. Til det svarte Knut at han
var som alle andre. Alle har slike evner, men mange har forsømt dem,
slik at de ikke får utvikle seg. Mennesker kan tulle seg bort mye i
mat, drikke, klær og alt det ytre. Men jeg ble herjet av sykdom, så
jeg ble nødt til å snu øynene mine innover i meg selv, og jeg kan
takke Gud for det, og ikke meg selv. Men det var tungt ofte, da jeg
var ung. Det var to stemmer jeg hørte, og den ene ville narre meg.
De var så like hverandre at jeg hadde problemer med å skille dem.
Men så sa jeg den vonde fra meg. Og nå skal den ha takk. Nå kommer
den ikke mer, for nå vet den at det ikke nytter, fordi jeg kjenner
den igjen. (Fritt oversatt). Disse orda brant seg fast i Andreas.
Nå jeg, Anne, skriver dette får jeg en bekreftende følelse av
dette, at når vi gjenkjenner tankene og stemme til egoet vårt,
mister det sin makt. Vi overhører det som ikke gagner oss videre, og
kan følge sjelens indre stemme. De tankene som er gode, og til eget
og fellesskapets beste. Vår felles opphøyelse og bevissthet.
Det er tydelig at vis-Knut var kar over disse kreftene vi har i oss,
frykt og kjærlighet. Og at frykten er en illusjon vi kan velge bort,
og gi plass for kjærligheten som er virkelig og skaper varig lykke.
Dette skrev Bjørnstjerne Bjørnson om Vis-Knut i 1878: Han dannet
ingen sekt eller parti. Ikke engang hva man kaller en vennekrets.
Han gjorde ingenting for å bli anerkjent. Da mennesker var gode mot
han, dvs behandlet han vennlig og med aktelse, var han lykkelig og
meddelsom. Og kunne de så i tilegg dele hans syn på gud og hans verk
i natur og historie, så ble det en gledens dag i hans liv.
Hans liv var en lang lovsang som steg opp av sykdom, fattigdom og
ofte bitter mangel på anerkjennelse."
vil du høre mer om dette bokprosjektet hennes, så sms eller ring henne
- Anne Korsvold - på
46 92 41 05
